Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

I høst var det 300 år siden et større utbrudd av pest i Marseille. Pest kunne bekjempes med sosial avstand, karantenebruk og skjerpet hygiene – og slik er det også med korona.

Erfaringene fra Svartedauden og andre pester hjalp oss i møte med koronapandemien

Nils Chr. Stenseth har studert pestbakterien og Svartedauden i 20 år. Det kom til stor nytte da koronaviruset skapte en global pandemi.

Myndighetene i den franske byen Marseille markerte i begynnelsen av desember at det var 300 år siden et stort utbrudd av byllepest i byen og professor Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo (UiO) var en av foredragsholderne.

Men han reiste ikke til Marseille. På grunn av koronapandemien satt han isteden på et kontor i Oslo og snakket via digital overføring.

– I tillegg til foredragene fikk vi blant annet overvære et flott teaterstykke basert på Albert Camus’ roman Pesten. Det var helt utrolig å se at hvis du hadde byttet ut ordet «pesten» med «koronaen», så hadde dette fortsatt vært en aktuell og troverdig historie. De to sykdommene har nemlig mange fellestrekk, forteller Stenseth.

Nils Chr. Stenseth har forsket på pest i 20 år. Her er han sammen med noen av kollegene ved CEES: Barbara Bramanti, Meriam Guellil og Oliver Kersten.

Sykdommer med likhetstrekk

Albert Camus’ roman fra 1947 har flere nivåer. Den er for eksempel blitt lest som en allegori over kampen mot nazismen. Men på det konkrete nivået handler romanen om et utbrudd av pest i en fransk koloniby i Algerie.

Et av fellestrekkene mellom pesten og koronapandemien er blant annet at begge sykdommene angriper lungene, og begge kan bekjempes med mange av de samme tiltakene.

– De ikke-farmasøytiske tiltakene som helsemyndighetene anbefaler mot korona-epidemien, ble faktisk «oppfunnet» og anbefalt allerede i middelalderen som botemiddel mot pest. Da tenker jeg på sosial avstand, karantenebruk og skjerpet hygiene, forteller Stenseth.

Men pesten og koronaen er også to helt forskjellige sykdommer, blant annet fordi pest forårsakes av en bakterie, mens korona forårsakes av et virus – SARS-CoV-2.

Pesten har også en mye høyere dødelighet enn koronaen. Så høy at anslagsvis 75 millioner mennesker døde i Vest-Europa under Svartedauden midt på 1300-tallet. I Norge herjet Svartedauden i 1349 og 1350.

De som blir smittet av koronaviruset, blir ofte immune mot sykdommen etterpå, mens pestbakterien Yersinia pestis dreper folk så fort at det ikke er mulig å utvikle immunitet.

Pestlegene i middelalderen brukte masker med nebb fylt med urter som dempet stanken av død, men de trodde også at urtene beskyttet mot smitten. Logikken er ikke helt ulik dagens ansiktsmasker og visirer.

Kunnskap om pest og korona

Den store pesten i Marseille fra 1720 til 1722 forårsaket om lag 100 000 dødsfall og regnes som det siste store utbruddet av byllepest i Europa.

Da viruset som forårsaket den pågående koronapandemien begynte å reise verden rundt i februar-mars 2020, viste det seg fort at Stenseths 20-årige pestforskning var høyst relevant også på det nye området. Det hjalp også godt at Stenseth i flere år hadde samarbeidet med forskere i Kina, hvor koronaviruset kom fra.

Styrker teorien om at bakterien kom til Europa flere ganger

Den nyeste vitenskapelige artikkelen om pest fra Stenseths hånd ble nylig publisert i tidsskriftet PNAS. Der bidrar han, sammen med sine kollegaer, til å legge ballen død for en diskusjon som har pågått i mange år: Skyldtes de mange utbruddene av pest etter selve Svartedauden at bakterien fantes i Vest-Europa hele tiden, eller kom pestbakterien isteden flere ganger utenfra?

– Mange forskere har ment at pesten kom hit kun én gang i nyere tid, nemlig da Svartedauden startet. Og så mener de at bakterien har ligget i et slags reservoar et sted i Europa og forårsaket flere senere utbrudd i blant annet Marseille, Porto, Glasgow og Liverpool, forteller Stenseth.

Også Stenseth antok tidligere at det måtte ha vært et reservoar i Europa. Flere forskergrupper hadde nemlig analysert genene fra pestbakterier som er funnet i massegraver fra de ulike utbruddene og da fant de bare små forskjeller.

Det tyder på at alle pestbakteriene i Vest-Europa var «nære slektninger.»

I den nye PNAS-artikkelen presenterer Stenseth med kolleger gamle Yersinia pestis-genomer som ikke har vært oppdaget tidligere. I løpet av høsten 2020 har hele 15 slike gamle pest-genomer blitt identifisert, slik at det totale antallet kjente aDNA-genomer nå er oppe i 70. Fra vår egen tid er det kjent til sammen 499 ulike pest-genomer.

Et genom er hele arvematerialet i en organisme.

– Hvis du bare ser på genetikken, er det mest naturlig å forklare de gjentatte utbruddene i Europa med at sykdommen lå latent i vår egen verdensdel mellom utbruddene. Men så er spørsmålet: Støtter den arkeologiske, historiske og økologiske informasjonen opp om den hypotesen? Da blir svaret nei! ifølge Stenseth.

Han forteller videre at hvis vi tenker tverrfaglig og kombinerer genetisk kunnskap med disse andre fagene, blir det langt mer sannsynlig at pestbakterien kom inn til Europa flere ganger.

Forskerne ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) på UiO har nemlig vist at de gjentatte utbruddene av pest i middelalderen i Vest-Europa faller sammen med åpningen av nye handelsruter til Vest-Europa fra områdene øst for Svartehavet.

Forskerne mener derfor at det ikke bare var pels og lær og andre nyttige varer som ble fraktet fra øst – men også sannsynligvis pest og død.

Pesten kom østfra

Den justinianske pesten som rammet Østromerriket i 541–542 e.Kr., regnes for å ha vært den første pandemien forårsaket av bakterien Yersinia pestis. Mellom 40 og 50 prosent av befolkningen antas å ha mistet livet i de berørte områdene.

Svartedauden på 1300-tallet regnes som den andre vesteuropeiske pestpandemien. Den tverrfaglige forskningen viser at denne pandemien kom til Vest-Europa via Russland, fra et opprinnelsesområde i Sentral-Asia.

Den tredje vesteuropeiske pandemien forårsaket av Yersinia pestis startet midt på 1800-tallet og ebbet ut i Europa omkring 1950, men pågår fortsatt i andre deler av verden. Les mer om denne pandemien i artikkelen Den tredje pestpandemien herjer fortsatt.

– Det er all grunn til å anta at denne nye smitten kom til Vest-Europa via områdene rundt Tyrkia og Georgia, forteller Stenseth.

Dyrepelser fra Sentral-Asia og de østligste delene av Europa ble fraktet vestover langs to ruter i middelalderen. Den sørlige ruten ble støttet av Den gylne horde, mens den nordlige ruten ble dominert av Hansaforbundet.

Klimaet påvirker smittefaren

Forskningen har nå vist at pestbakterien normalt holder til i tarmen hos lopper som lever av å suge blod fra ville smågnagere på steppene i Sentral-Asia. I starten på 2015 fant Stenseth og hans forskerkolleger en sammenheng mellom klimaet i denne regionen og utbruddene av pest hos mennesker.

Det omskiftelige klimaet i Sentral-Asia kan føre til at noen somre blir varme og fuktige med økt plantevekst, og det fører til at gnagerbestanden øker fordi mattilgangen er så god. Det fører også til at bestanden av loppene som lever på gnagerne, blir mye større. Det samme gjelder Yersinia-bakteriene som lever i loppene.

Men etter et par år blir kanskje klimaet kaldt og tørt, og da blir planteveksten redusert. Det fører igjen til at gnagerne får mindre mat, slik at gnagerbestandene synker eller helt bryter sammen. Da blir det «boligmangel» blant loppene, som begynner å lete etter andre verter de kan suge blod av – som husdyr og mennesker. Og når først mennesker – og deres husdyr – i Sentral-Asia er blitt smittet, kan bakterien spre seg videre.

– Vi fant altså ingen sammenheng mellom klimaet i Vest-Europa og utbruddene av pest i verdensdelen vår. Men vi fant en sammenheng mellom utbruddene av pest og klimaet i Sentral-Asia, oppsummerer Stenseth.

Korona-viruset fra flaggermus

Mens pestbakterien i middelalderen spredde seg med handelsruter som blant annet brakte dyrepelser østfra til Vest-Europa, er det i dag helst flyreiser og turisme som fører til at koronaviruset har spredd seg over store deler av verden.

Professor Stenseth har hatt et stort tilfang av data fra kinesiske kolleger etter at koronapandemien brøt ut, og han var blant annet tidlig ute med å advare om at vi kan vente flere slike pandemier i fremtiden.

– Det er i dag veldig klart at dette viruset kom fra Wuhan-området i Kina, og at det opprinnelig var snakk om et virus som levde i flaggermus. Det er fortsatt uklart om viruset smittet direkte fra flaggermus til mennesker, eller om det smittet via et annet dyr, sier han.

Ifølge professoren er det er ingen holdepunkter for å hevde at smitten ble overført fra dyr til mennesker på disse våtmarkedene det har vært så mye snakk om. Det er mer sannsynlig at den overføringen må ha skjedd ute i naturen.

– Men det er god grunn til å anta at våtmarkedene fungerte som disse sportsbarene hvor folk som var på skiferie i Østerrike, ble smittet: Det er mange mennesker som er veldig tett på hverandre og da blir det lett for viruset å smitte fra menneske til menneske, sier Stenseth.

Immunitet i Afrika

I starten av koronapandemien var mange bekymret for hvordan det ville gå når viruset kom til Afrika, med mange fattige land og dårlig utviklet helsevesen. Men nå viser tallene at dødsraten i Afrika er lavere enn i andre verdensdeler. Hvorfor er det slik?

– Det har vist seg at det var et utbrudd av et covid-19-liknende virus i verdensdelen for noen år siden. Dette viruset ga forholdsvis milde symptomer, men det synes å ha ført til at store deler av den afrikanske befolkningen fortsatt har antistoffer som delvis beskytter en del mot den pågående pandemien. Det er i alle fall én av grunnene til at viruset har rammet Afrika mye mildere enn i andre deler av verden, svarer Stenseth.

– Det er også flere andre ting som spiller inn. Afrika har blant annet en yngre befolkning enn for eksempel Vest-Europa og USA, og klimaet i store deler av Afrika kan være ugunstig for dette viruset. Dessuten var myndighetene i mange afrikanske land raskt ute med å innføre smitteverntiltak, forklarer Stenseth.

Historisk lærdom kan brukes i dag

– Den viktigste lærdommen fra pestepidemien i det nittende århundret, som vi kan bruke til å bekjempe koronapandemien med, er at tiltakene – som innreiseforbud og karantener – må innføres raskt. Alle må praktisere god hygiene og bruke desinfeksjonsmidler. Det må oppfordres til å følge rådene gitt av myndighetene, og vi må unngå store lokale eller nasjonale forskjeller. Det blir viktig å tenke globalt og handle lokalt, mener Stenseth.

– I etterkant av koronapandemien bør vi samle forskere og andre partnere til en konferanse, slik det ble holdt store pestkonferanser i Wien i 1897 og i Mandsjuria i 1911. På det grunnlaget kan vi etablere en internasjonal, felles, kunnskapsbasert pandemistrategi, tilføyer han.

Professor Stenseth synes også det er trist at verdens politikere ikke lyttet til de varslene som kom lenge før koronapandemien brøt ut. En av de som varslet, var Gro Harlem Brundtland, tidligere sjef for Verdens helseorganisasjon (WHO). Fra 2018 til 2019 ledet hun arbeidet med en rapport som dokumenterer at det som nå skjer, er en varslet katastrofe.

Ta bedre vare på naturen

Stenseth understreker også at vi bør lytte til FNs naturpanel, som har advart om at vi er i ferd med å påvirke naturen på en måte som øker faren for hyppige og alvorlige pandemier i fremtiden.

– Overføringen av koronaviruset fra flaggermus til mennesker skjedde temmelig sikkert ute i naturen. Det er også slik at de menneskene som blir syke av pest i Indre Mongolia i dag, blir smittet ute i naturen. Den voldsomme fragmenteringen av natur som pågår i dag, fører til at det blir dannet kjerner med vill natur i nærheten av store menneskemengder, og det er grunnen til at faren for pandemier øker. Vi må begynne å ta bedre vare på naturen vår, sier Stenseth.

Referanser:

Meriam Guellil mfl.: A genomic and historical synthesis of plague in 18th century Eurasia. PNAS, 2020. Doi.org/10.1073/pnas.2009677117

Yujun Cui mfl.: Evolutionary selection of biofilm-mediated extended phenotypes in Yersinia pestis in response to a fluctuating environment. Nature Communications, 2020. Doi.org/10.1038/s41467-019-14099-w

Zhe Sun mfl.: Human plague system associated with rodent diversity and other environmental factors. Royal Society Open Science, 2019. Doi.org/10.1098/rsos.190216

Susan D. Jones mfl.: Living with plague: Lessons from the Soviet Union’s antiplague system. PNAS, 2019. Doi.org/10.1073/pnas.1817339116

Katharine R. Dean mfl.: Epidemiology of a bubonic plague outbreak in Glasgow, Scotland in 1900. Royal Society Open Science, 2019. Doi.org/10.1098/rsos.181695

Amine Namouchi mfl.: Integrative approach using Yersinia pestisgenomes to revisit the historical landscape of plague during the Medieval Period. PNAS, 2018. Sammendrag Doi.org/10.1073/pnas.1812865115

Katharine R. Dean mfl.: Human ectoparasites and the spread of plague in Europe during the Second Pandemic. PNAS, 2018. DOI: 10.1073/pnas.1715640115

Nils Chr. Stenseth mfl.: Plague dynamics are driven by climate variation. PNAS, 2006. Doi.org/10.1073/pnas.0602447103

Stephen Davis mfl.: Predictive thresholds for plague in Kazakhstan. Science, 2004. Sammendrag DOI: 10.1126/science.1095854

Powered by Labrador CMS