"Kristinas avreise til Spanien" , Nils Bergslien (1924). Kristin Håkonsdatter, bedre kjent som Kristina av Tunsberg, har en spesiell plass i Tønsbergs kollektive bevissthet.

Hvordan rekonstruere drakten til en middelalderprinsesse?

Kristina av Tunsberg – myte, makt og drakt.

Kristin Håkonsdatter, bedre kjent som Kristina av Tunsberg, har en spesiell plass i Tønsbergs kollektive bevissthet. Kristina har figurert i dikt, bøker, tegneserier og historiske spel, med mer eller mindre forankring i hennes historiske person. Hun har blitt en nærmest mytisk figur i Tønsbergs historie, og har gitt sitt navn til likt og ulikt i byen.

I år feirer Tønsberg 1150-års jubileum, og igjen er Kristina i vinden. Slottsfjellsmuseet har lyktes med å få låne inn og stille ut Kristinas psalter, en vakker salmebok hun har eid.

Utstillingen «Høyt hevet» har fokus på livet på borgen, med Kristina som hovedperson. I utstillingen inngår tre tekstilfragmenter fra Kristinas angivelige grav, og en drakt som viser hvordan hun kan ha vært kledd. I det videre skal vi se nærmere både på den historiske personen Kristin Håkonsdatter, og veien fram til en konstruksjonen av denne drakten.

Kristin Håkonsdatter aka Kristina av Tunsberg

Kristin var datter av Kong Håkon Håkonssen, og Margrete Skulesdatter. Hun ble født i 1234. Storebror Håkon var to år eldre enn henne. Han var samkonge med faren fra han var åtte år, under navnet Kong Håkon Unge, og døde i 1257, året før Kristins brudeferd. Lillebror Magnus var 4 år yngre enn Kristin, og er kjent som Kong Magnus Lagabøte.

Eldstebroren Olav døde 3 år gammel, før hun ble født. Farmor var Inga fra Varteig og morfar var Hertug Skule. Familien hennes bestod av noen av norgeshistoriens mest ambisiøse politiske spillere.

Kristina var nok relativt velutdannet for sin tid. Hun vokste opp i Håkon Håkonssens hoff, trolig hovedsakelig i Bergen, og delvis i Tønsberg. Håkons politiske og kulturelle fokus var rettet langt utover landegrensene. Han var europeer, og oppdro trolig barna sine til intereuropeisk hoffkultur.

Håkon Håkonssen ER norsk høymiddelalder, et kulturløft hans sønn Magnus Lagabøte videreførte. Det er grunn til å tro at hans datter Kristin var godt oppdratt i den samme tradisjonen.

Det er først idet hun skal gifte seg at vi møter Kristin i Håkon Håkonssons saga (heimskringla.no). Håkon Håkonssen inngikk en avtale med Alfonse X av Kastilla og Lion.

Statue av Kristina av Tunsberg ved Slottsfjellet. Statue av billedhuggeren Brit Sørensen.

Sagaen beretter at Kristin fikk med «så mye gull, brent sølv, hvitt og grått pelsverk og andre kostbarheter at ingen hadde hørt at en kongsdatter fra Norge hadde fått større medgift før».

Kristins brudeferd er fremstilt som et seierstog gjennom Europa. Reisen er beskrevet relativt detaljert. Kristin selv står i sentrum, kompetent og vellykket. Mesteparten av ferden tar følget til hest gjennom Europa – fra hoff til hoff.

Skylden for dette får det sjøsyke spanske sendebudet, men det er vel så sannsynlig at dette var en taktisk avgjørelse. På dette viset fikk nemlig Kristin fungere som ambassadør for Kong Håkon, ved alle de viktige hoffene i Vest-Europa.

«Jomfruen taalte færden vel, og bedre, des længer de kom frem.» «Av slike ting og andre lignende blev hun saa navngjeten i denne færd at ingen visste døme til, at en utenlandsk jomfru hadde faat saa stor hæder; og folk mindes ikke, at hæderfuldere færd har været gjort fra Norge siden den, som kong Sigurd Jorsalafarer fór.»

En elegant politisk spiller

Håkon må ha hatt tillit til at Kristin kunne gjøre en god representantjobb. En jobb hun skulle fortsette å utøve ved kong Alfonso den vises hoff. På reisen deler hun ut gaver og knytter vennskapsbånd, som en forlengelse av kong Håkon. Her gjør hun en aktiv og viktig jobb for en kongefamilie med europeiske ambisjoner.

I hennes samtid handlet ikke kongedømmet om det nasjonale, men om familiens makt og innflytelse. Kongedømmet var fortsatt en personlig institusjon. Å beherske og styre det mellommenneskelige maktspillet var grunnleggende kompentanse for kongefamilien.

Kvinners strategier og maktutøvelse er mindre tydelige i historiske kilder enn mennenes, men ansvaret for å trygge familiens makt og ære, ve og vel, lå vel så mye på kvinnene som på mennene.

Sagaen beskriver Kristin som en elegant politisk spiller. Hadde ikke Håkon hatt tillit til henne, hadde hun neppe blitt satt til å gjøre jobben. Om hun var trist og motvillig kunne de tatt sjøveien til Spania.

Kristina var med sine 24 år en godt voksen brud. Giftermålsalderen for 1200-tallsprinsesser var langt lavere; moren og svigerinnen giftet seg 17 år gamle. Hun var voksen, velutdannet, og oppdratt i en familie av ambisiøse politiske spillere. Hun var neppe en umælende part i giftermålsforhandlingene. At avtalen innebar at hun kunne velge mellom Alfonso X sine tre brødre viser dette. I følge sagaen avviste hun også et ekteskapstilbud fra den mye eldre kongen i Aragon.

Veltet seg i luksus

Hoffet Kristin kom til må ha framstått som svært rikt og spennende. Alfonso den vise er kjent for å ha fremmet vitenskap og kultur ved hoffet sitt i Sevilla. Spanjolene hadde direkte tilgang til markedene for de mest ettertraktede varene som silke, edle metaller og krydder. Fra et norsk ståsted veltet den spanske kongefamilien seg i luksus.

Kristina giftet seg altså til både kulturell og økonomisk rikdom. Etter at de giftet seg bodde Kristin og Felipe i Sevilla (som nylig var erobret tilbake fra maurerne). Kristin døde kun 28 år gammel, og hun rakk ikke å få barn. Tradisjonene rundt prinsesse Kristina peker på både hjemlengsel, ørebetennelse, heteslag og hoffrenker som dødsårsaker, men dette er det lite historisk belegg for. Hun levde i en tid da folk plutselig ble syke og døde. Døden var mye nærmere middelaldermennesket.

Hennes egen bror Håkon ble også syk og døde brått 25 år gammel. Det viktige i vår sammenheng er uansett at hun skal ha blitt gravlagt i en kollegiatkirke i byen Covarrubias nær Burgos. I dag fremstår dette som en avsidesliggende liten landsby, men i middelalder var den et knutepunkt.

Kristinas angivelige gravsted, Covarrubias.

Einar Jensen (1980) har kartlagt jakten på prinsesse Kristinas grav. En sarkofag i klosterkirken ble tidlig utpekt som en sannsynlig gravplass. Den lokale presten, fader Vargas, skal ha funnet et manuskript, datert 1756, i stiftskirkens arkiv. Der fantes det nedtegnet at; «Don Fernando Roiz efterfulgte prinsen Don Felipe Fernandez, sønn av den hellige kongen Don Fernando, som abbed i Covarrubias, hvor denne gravla sin hustru prinsesse Kristina».

I følge Holck (2021) foreslås det i et historisk skrift, bokenAntiguedades de Españafra 1721, at «Dona Christina» var gravlagt i en sarkofag i klosterkirken i Covarrubias.

Er det Kristinas grav?

Per Holck, som er professor emeritus i anatomi ved Universitetet i Oslo, har nylig adressert spørsmålet (Holck 2021). Han konkluderer med at det er tvilsomt, og at undersøkelsen av levningene i sarkofagen i dag vil anses som utilstrekkelige.

Leser man mellom linjene i hans gjennomgang, får man inntrykk av at det kan være politikk inne i bildet når man var så raske til å fastslå at dette er Kristin Håkonsdatters grav.

Sarkofagen ble åpnet 21. mars 1958, under tilsyn av blant andre representanter fra den norske ambassaden, presse og kirkelige myndigheter. Det er ikke sikkert at all oppmerksomhet rundt åpningen akkurat bidro til at de to spanske legene som undersøkte den døde kunne utforme en uhildet osteologisk rapport.

Den medisinske undersøkelsen var i følge Holcks gjennomgang svært mangelfull, og trolig utført av leger uten erfaring fra osteoarkeologiske undersøkelser. I tillegg påpeker Holck at det er motstridende opplysninger om hvorvidt den døde var mummifisert eller skjelettert.

Holck refererer den lokale presten som var til stede ved gravåpningen. Presten Vargas omtalte kroppen som «bemerkelsesverdig vel bevart, med unntagelse av magepartiet», og at «huden virket som pergament». Han antok at vedkommende «må ha vært uvanlig lang og kraftig av vekst.»

Resultatene av undersøkelsen konkluderte med at det «Alt i alt viser dette kvinnelige skjelettet en høy person, ung og sterk, og med en omtrentlig alder på 26 til 28 år» (Holck 2021). Den avdødes kroppshøyde ble anslått til 172cm. Holck påpeker at gjennomsnittlig kroppshøyde for norske kvinner den gang var omkring 155160cm, og at Håkon Håkonssen ikke skal ha vært spesielt høy. Margrete Skulesdatter vet vi ikke hvor høy var.

Grunnlaget for å fastslå at dette var Kristin Håkonsdatters grav var altså litt tynt, men det ble gjort med brask og bram. Det tok knappe 3 uker innen det ble avduket en minneplate på norsk og spansk over sarkofagen: «Prinsesse Kristina, datter av Norges konge Håkon Håkonson. Født 1234. Gift den 31. mars 1258 med prins Felipe av Castilla, abbed i Covarrubias. Død i Sevilla 1262.» Covarrubias og Tønsberg ble vennskapsbyer. Ved Tønsbergs byjubileum i 1971 ble fader Vargas invitert til Tønsberg og fikk St. Olavs orden, i 1978 ble de to Kristina-statuene avduket i henholdsvis Covarrubias og i Tønsberg.

Spanske middelaldertekstiler på Slottsfjellsmuseet

I 1978 fikk Tønsberg og Slottsfjellsmuseet overrakt tre tekstilfragmenter fra sarkofagen i gave fra vennskapsbyen Covarrubias. Spansk kulturminnelov var nok noe mindre streng på dette punktet enn det som gjelder for tilsvarende norske kulturminner.

Ettersom dette dreide seg om spanske kulturminner gjelder ikke den norske forvaltningspraksisen for disse. Tekstilene oppbevares derfor i Slottsfjellsmuseets samling, ikke på Kulturhistorisk museum. Tekstilene har derfor heller ikke vært analysert. De tre fragmentene stammer fra to typer tekstiler. Det er to fragmenter av rød silke og et fragment av hvitt lin. Det er ikke bevart noen beskrivelse av tekstilfragmentenes plassering i gravkonteksten.

Linfragmentet er vevd av entrådet, z-spunnet garn. Fargen er hvit. I varpretning er det 21 - 23 tråder per cm, og det er ca. 18 tråder per cm i innslagsretning. Stoffet er lerretsvevd. Det fremstår ikke som tettvevd, men heller litt luftig. Kvaliteten er middels fin. Stoffet kan stamme fra undertøy, fórstoff eller et likklede.

Tekstiler på Slottsfjellmuseet gitt i gave fra Covarrubsias, som angivelig skal være fra prinsesse Kristinas grav.

De to silkefragmentene har en dyp rosarød farge som kan beskrives som karmosinrød. I varpen er det benyttet tynne, hardt z-spunnede tråder, ca 37-38 tråder per cm. Innslagstrådene er derimot svært løst z-spunnet, med ca. 24-25 tråder per cm. Dette gir stoffet et glatt og blankt, veft-preget utseende. Det er lerretsvevd, og omtales som silketaft i Monteverdes analyse. Det har derimot trolig vært mykere enn hva vi forbinder med moderne silketaft, som er et stoff laget av hardt spunnede tråder i både varp og veft. I et hjørne av det ene fragmentet er det bevart 2 cm av et felt hvor det er benyttet samme tråder i veft som i varp. Dette feltet har en tettere vev, med ca. 38 x 40 tråder per cm. Det er mulig dette er overgang til et dekorfelt med en finere tekstur, selv om fargen er den samme.

Det er trolig denne silken som i 1958 ble sammenlignet med som fòrstoffet i Prins Fernando de la Cerdas kappe, eventuelt som kantingen på klærne hans. Oversettelsen eller beskrivelsen er litt uklar her (Jensen 1980), men det siktes trolig til det røde fôret i prinsens kjortel. De røde silkefragmentene kan stamme fra fòr fra klesdrakt, eller fra ytterstoffet i drakt, eventuelt fra annet tilbehør i graven.

Dersom det stemmer at denne type stoff var benyttet til fòr i andre kongelige graver fra samme periode, kan det indikere en lignende bruk for dette fragmentet. Både bevarte klesdrakter og avbildninger fra 1200-tallets spanske hoffliv viser en forkjærlighet for drakter i fargerike stoff i avanserte vevteknikker. Flere av stoffene som er utstilt i Covarrubias er i avanserte vevkvaliteter. Dette kan bidra til å sannsyliggjøre at det enklere røde silkestoffet har vært et fòrstoff.

Dokumentasjon av gravdrakten i Covarrubias

Omstendighetene rundt åpningen av Sarkofagen er uklare. I følge Holck (2021) kan den ha blitt åpnet første gang alt i 1950/1951, i forbindelse med restaureringsarbeider. Jensen (1980) beskriver at denne sarkofagen før oppussingsarbeidene i 1952 var sammenmurt med en annen sarkofag. Det er altså usikkert om når sarkofagen ble åpnet, men det var trolig i perioden 1950-1952. Den skal ha blitt åpnet av arbeidere som jobbet med restaurering, uten tilsyn av fagfolk eller den lokale presten.

Det er fullt mulig at gravgods kan ha forsvunnet både ved denne åpningen, og ved tidligere åpninger. Det er ingenting som tilsier at graven var helt urørt.

Beretningene fra åpningen av sarkofagen inneholder motstridende og uklare beskrivelser av tekstilene. Uten å ha tilgang på noen original spansk rapport fra gravfunnet er den følgende gjennomgangen basert på gjengivelser av oversatte tekster og øyenvitneskildringer fra Jensen (1980) og Holck (2021). Det er mulig Einar Jensen har hatt tilgang til originalrapporten, men det framgår ikke i kildelisten hans. Holck henviser til Vargas 1958, som trolig er en gjengivelse av muntlige øyenvitneskildringer.

Hos Jensen (1980) finner vi følgende beskrivelse av den første åpningen (1952):

«Til sin store forbauselse oppdaget de da at kalkstenskisten inneholdt en mindre kiste av tre. Nysgjerrigheten tok overhand og de åpnet også denne, uten å gi beskjed til ansvarshavende for restaureringsarbeidene eller til sognepresten i Covarrubias, fader Rufino Vargas Blanco. Trekisten viste seg å inneholde et delvis mumifisert skjelett, man kunne også observere noen lærknapper, broderte tøyer og på mumiens venstre skulder var det festet en sammenfoldet pergamentbit. (…) Lærknappene og pergamentbiten ble overlatt til fader Vargas, mumien ble det børstet støv av, og da man tre dager senere hadde fått sarkofagen på sin tiltenkte plass, ble den varsomt lagt tilbake i sarkofagen, - lokket ble lagt på og det ble ikke snakket mere om den beklagelige hendelsen.»

Denne beskrivelsen forteller oss at de menneskelige levningene var delvis mumifisert, delvis skjelettert. Graven ble ikke bare åpnet, men også forstyrret i den grad at man løftet ut levningene og faktisk børstet støv av graven og avdøde. Dette betyr trolig at alt av mindre fragmenter av tekstiler vil ha gått tapt. Det betyr også at gjenstander fra graven har mistet sin interne stratigrafiske tilhørighet. Dette gjør det vanskeligere å tolke hva slags plagg eller gjenstander tekstilene stammer fra. Det er ingen beskrivelser av hvor i graven ulike tekstiler lå.

Dersom det er sant at mummien ble børstet støv av og flyttet fram og tilbake, er det dessverre sannsynlig at tekstiler med dårlig bevaring vil ha blitt fjernet. Det var altså en svært forstyrret, men sikkert veldig ren og pen og pyntelig grav som ble åpnet i 1958.

I graven skal det ha vært «lærknapper og broderte tøyer», det skal også ha vært en metallkam fra funnet. Lærknappene er trolig draktdetaljer, men disse er ikke ytterligere beskrevet og det foreligger ikke bilder av disse.

Jensen etterlyser i en fotnote «hodeplagg, sko eller sandaler og en skinnforet kappe. På kroppen ville man ha plassert et krusifiks.», og foreslår at graven har vært plyndret før åpning. Det er høyst sannsynlig at verdifulle gjenstander har blitt fjernet i løpet av de 700 årene imellom begravelse og gravåpning. Manglende draktdeler kan ha blitt helt eller delvis nedbrutt, og derfor ikke blitt identifisert ved gravåpningen.

Ettersom man så samvittighetsfullt hadde kostet støv av kisten i 1952, fantes det dermed ikke spor av de nedbrutte draktdelene i 1958. En nærmere gjennomgang av gravtekstilene viser dessuten et mangfold som kan ha inkludert flere av de etterspurte draktdelene. Fraværet av sko, hodeplagg og kappe er som sådant ikke en sikker indikasjon på at personen ikke er begravet med disse. Særlig ikke siden beskrivelsen av graven ved åpning er svært overfladisk. Skulle det vært fragmentariske rester bevart er det ikke sikkert at dette vill blitt fanget opp.

I følge Jensen (1980) ble gravfunnet undersøkt av Manuel Ayala og Jose Luis Monteverde, som var arkeologer og historikere. Monteverde skal ha vært spesialist på gamle tekstiler. Jensen gjengir en mildt sagt overfladisk beskrivelse av tekstilene:

Gravfunnet består av silketaft med innvevede gullaks av samme type som i kisten til Don Enrique I i Las Huelgas-klosteret og i kappen til Don Manuel i samme kloster. Stykker av glattgranatfarvet silketaft, maken til foret i kappen til Don Fernando de la Cerda. Andre stykker av glatt lerret, antageligvis vevet og har tilhørt undertøyet. Alt tilsier at tekstilene er fremstilt på sent 1200-tall.

Pellote tilhørende Enrique 1 .
Pellote, opprinnelig pelsforet, Prins Fernando de la Cerda

Tekstilene dateres til sent 1200-tallet, basert på stilmessige likheter med gravfunnene fra Las Huelgas. Dette er velbevart kongelige graver, med svært rike tekstilfunn. Sarkofagene ble åpnet i 1942-44 og ble raskt spanske nasjonalstoltheter. Gravene som trekkes fram tilhører kronprins Fernando de la Cerda (Kristinas nevø, død1275), Kong Enrique (død 1217), og prins Manuel (Kristinas svoger, død 1283, men denne graven er senere tilskrevet prins Pedro av Castilla, som døde i 1319).

Kappe, opprinnelig pelsforet, Prins Fernando de la Cerda.

Holck (2021) har funnet at den første gravåpningen nok skjedde litt tidligere enn det Jensen skriver, han viser nemlig til at den samme Monteverde alt i 1951 beskriver hendelsen og sarkofagen. Hos Holck gjengis en annen beskrivelse av gravfunnet, også dette ved Monteverde.

«Mumien i kisten er beskadiget, men dens balsamering er lik dem som er i Huelgas, og utstyret er det samme. Dette består av et stoff av silketaft, kantet med blonder av gull med kraftigere bånd på begge siderlik det i kisten til kong Enrique I i Huelgas og kappen til Infante Don Manuel i samme kloster. Stoff av taft av rødlig silke, glatt, lik kantingen på klærne til Infante Don Fernando i Huelgas, og må ha vært tilsvarende langEt annet fragment av glatt lin, som synes å ha vært undertøy, etter de tykkere kantene og preget på trådene å dømme…»

Vi ser her at det er nok noe tap av informasjon og presisjon i oversettelsene mellom spansk og norsk. Det er mange likheter i disse beskrivelsene; blant annet er det gjennomgående at det foreligger rød silketaft og lerretsvevd lin. Dette passer med tekstilene som Slottsfjellsmuseet har fått.

Tekstilene utstilt i Covarrubias

Ved Klosterkirken i Covarrubias er det utstilt fem tekstilfragmenter, som skal stamme fra Kristinas grav. Det er usikkert om alle de utstilte stoffene er fra samme grav, da beskrivelsen fra gravfunnet er mangelfull, og det er såpass stort avvik mellom beskrevne tekstiler og utstilte tekstiler. Beskrivelsen vår av disse tekstilene er kun basert på det vi har kunnet se ut fra bildene, som er fotografert gjennom et glassmonter (Renes & Fossan).

Tekstiler, angivelig fra Kristinas grav, funnet og utstilt i Covarrubias.

Stoffet som beskrives som innvevde gullaksog blonder av gull, med kraftigere bånd på begge sider, må være stoffet som er dekorert med fire gule striper, med dekorfelt i rødt, hvitt og gult imellom. Dekorfeltene består av gullakseneog partier med sirkeldekor. Nederst er det et større rødt felt, med ytterkanten av en mer stormønstret sirkeldekor synlig. Stoffet er trolig i silke, eller silke-lin, og er vevd i en mønsterteknikk hvor dekortråder dekker en lys bunnvev, sannsynligvis i lampas-teknikk (ikke taft, som Monteverde påstår).

Stoff med “innvevde gullaks”?
Stoff med rosettdekor.

Et stort, lyst fragment ser ut til å være av en ganske kraftig kvalitet. Fargen kan opprinnelig ha vært gult, hvitt, eller kanskje grønt, og stoffet ser ut til å være laget av lin eller silke. Det har to sett med doble mørk rødbrune striper, og rester av en blå stripe i en ytterkant. Mellom stripene har stoffet innvevde sirkler med store åttebladede rosetter. Slike åttebladede roser var populære i stoffer fra de islamske delene av spansk område. Stoffet er trolig vevd i samitum-teknikk, en type mønstret dobbeltvev. Det ser relativt tykt ut, og kan stamme fra en kappe, et teppe eller fra en andre deler av klesdrakt eller gravtilbehør.

Er dette et hodelin?

Et blått stoff fra gravfunnet er trolig i silke, eller i silke-lin, og har bevart et hjørne med grønne og gule mønsterdetaljer. Dekortrådene på overflaten er delvis borte, slik at bunnveven under mønstertrådene er synlig. Teknikken er trolig lampas-vev, en vev hvor mønstertråder dekker en bunnvev. Mønsteret ser ut til å bestå av en dekorert stripe, med bladranker og sirkulære dekorfelt.

Et av fragmentene fra monteret i klosterkirken i Covarrubias kan være rest av et hodeplagg. Dette er et tynt, chiffonaktig stoff, trolig i lin eller silke, med kraftigere, gyldne striper. Kvalitetsmessig minner det om hodeplagg fra Burgos (Dahl et. al. 2008). Øverst er stykket avsluttet med en rødbrun kant. Nederst kan man tydelig se at dette er et sammensydd stykke, nesten som en pose. Stoffet er faldet inn, og har en hempe på hver side. Det kan også dreie seg om en pute eller slags pose.

Det siste fragmentet i monteret fra Kristin angivelige grav er et lyst, tettvevd silkestoff. Fragmentet ser ut til å ha et har et påsydd vevd dekorbånd på tvers. Det er sømkanter langs de to langsidene. To sydde kanter i nedre del kan minne om en mansjett fra et erme. Like sannsynlig er det nok at dette stammer fra en dekorert hodepute for den avdøde. Slike puter er bevart fra samtidige kongelige graver i Spania.

Andalusisk silkestoff med kufisk skrift, 12-1300-tallet. Kan “gullaks”-stoffet stamme fra et slikt stoff?

Mønstringen i disse stoffene ser ut til å passe godt overens med stilen fra andre adelige graver fra spansk område. Stripemønster og åttebladede roser var populære, og ofte kombinert med felt med kufisk skrift.

Gravdrakten i Las Huelgas

Flere spor i historien om Kristina peker mot klosteret Las Huelgas. På selveste julekvelden skal Kristin og følget hennes ha stoppet ved klosteret i Las Huelgas, ved Burgos, hvor kongens søster, hennes fremtidige svigerinne, var abbedisse. I dette klosteret var det også gravkapell for den kongelige familie. Flere av disse gravene er svært godt bevart, blant annet på grunn av mummifiseringsteknikkene som ble anvendt i de kongelige gravene. Sarkofagen I Covarrubias skal høre til en serie sarkofager tilhørende dette klosteret tidlig på 1200-tallet.

Overkjole, Leonor av Castille.
Pelsforet overkjole, Leonor av Castille.

Da graven ble åpnet og tekstilene først analysert av de spanske ekspertene, sammenlignet de dette stoffet med fôret i kjortelen til kronprins Fernando de la Cerda. Han var sønn av Alfons X og dermed Kristins inngiftede nevø, født i 1255 og død i 1275. En annen velbevart grav tilhørte Leonor av CastillayLeón. Hun var dronning i Aragon, men døde som nonne i klosteret Santa Maria La Real de Huelgas i 1244. Hun ble begravet med to overkjoler av samme silkestoff, dekorert med åttekantede stjerner og sirkulære blomstermotiver i diamantformede rammer. Slike mønster var typisk for Almohad-tekstiler, fra de islamske delene av spansk område (Coatsworth & Owen-Crocker 2018, Geijer 1994, May 1957).

Om å lage en utstillingsdrakt, valg og resultater

Da Kristin Håkonsdatter reiste ut på sin brudeferd, var hun trolig Norges best kledde kvinne. En kongedatter måtte kle seg standsmessig, og Kristin skulle representere sin familie ved flere hoff ute i Europa. Hun har kledd seg i en drakt som passet den europeiske hoffkulturen hun var opplært i. Vi kan anta at Kristin har sørget for å få vite mest mulig om skikken hos sin kommende svigerfamilie, fra de spanske sendemennene. Kanskje var silkestoffer del av de gavene de bragte med seg for å vise Kong Alfons X godvilje og rikdom. Kun de aller rikeste og mektigste i Norge hadde mulighet til å kle seg i silkeklær. Storfolk i Norge kunne kle seg i fine ull og linkvaliteter, pelsverk og noen ekstravagante detaljer i silke. De kongelige gravene fra Las Huelgas viser at de spanske kongelige kledde seg i stoffer av silke, gullbrokade og pelsverk. Luksusvarer som silke var et knapphetsgode, som vel så mye handlet om å ha de rette kontakter, for å få tak i silken, som å ha råd til å betale for den.

Spansk draktskikk skilte seg ganske markant fra drakttradisjonen i det nordlige Europa. På midten av 1200-tallet var det i Nord-Europa mote med vide, svært side kjoler med smale ermer. En eventuell overkjole hadde relativt smal skulderåpningen. Kjolene i illustrasjonene er for det meste i ensfargede, klare toner. Denne draktstilen var tilpasset kjoler laget i fine ullstoffer, med tungt, draperende fall. I Spania var det derimot mote å ha en tett ettersittende, stramt snørt overkjole, med en ytre overkjole med dyp sideutringing over. Den innerste kjolen ser i flere tilfeller ut til å ha vært i hvit lin eller silke, med fargerike, geometriske broderier. Stoffene var ofte mønstrede, med heraldiske motiver, eller med arabiske mønster og kufisk skrift. I tillegg ser det ut til at de spanske kvinnene hadde høye hodeplagg med mye rysjer. Nordeuropeiske kvinner brukte langt enklere hodepynt.

De tre fragmentene fra Slottsfjellsmuseet sitt arkiv har vært utgangspunktet for vårt forsøk på å illustrere hva slags drakt Kristin kan ha hatt på seg. Ved utarbeidelse av drakten har vi funnet inspirasjon både i bilder fra de utstilte tekstilene i Covarrubias, bevarte klær fra svigerfamilien hennes i Las Huelgas-klosteret, og samtidige spanske og nord-europeiske illustrasjoner.

Kristin har fått en ermeløs linserk, som hun bærer innerst, under kjolen. Linstoffet er valgt ut for å ligne linfragmentet fra Slottsfjellsmuseet samling mest mulig. Dette kan stamme fra den innerste serken, fòring, eller fra et likklede. I flere avbildninger fra kong Alfons X sin brettsspillhåndbok, Libro de los juegos, kan man se at kvinnene bærer hvite serker med fargerike broderier. Linstoffet kan ha vært en del av en slik brodert linkjole, men er sannsynligvis litt for grovt til å ha vært en synlig del av kjolen. Den røde kjolen er fôret med det samme linstoffet. Kristin har fått hodeplagg i fin lin i nordeuropeisk stil. De spanske hodeplaggene var høyere og med rik dekor.

Kjolen til Kristin er sydd etter et nordeuropeisk snitt, i et stoff som ligner det røde silkestoffet fra Slottsfjellsmuseet. Stoffet kan stamme fra flere typer draktplagg, men det er også svært sannsynlig at dette egentlig er et fórstoff. Stoffet ble valgt til kjolestoff blant annet fordi dette er det eneste silkestoffet fra graven museet eier. Stoffene ligger utstilt i et monter ved siden av den ferdige draktmodellen.

Draktkonstruksjon, Kristina av Tunsberg, Slottsfjellsmuseet. Sydd av Sunniva Wilberg Halvorsen .

Kristins drakt er dekorert med kantinger av gullbrokade, basert på lignende dekor i Codex Manesse. Dette stoffet er en reproduksjon i immitert gullbrokade og silke, av et sentralasiatisk stoff fra midten av 1200-tallet. Stoffet har mønstrede sirkler med løver og griffer. Slik gullbrokade var blant samtidens mest kostbare stoffer.

Vi har gitt Kristin en overkjole i et dekorert blått stoff, foret med gul sike. Dette er inspirert av det blå stoffet fra gravfunnet. Kjolestoffet er valgt fordi det har en dekorstil som visuelt passer med den spanske stilen, men det er ikke en reproduksjon av et historisk stoff.

Kristin har fått en kappe foret med gråverk, vinterekornpels. Dette var det mest ettertraktede pelsverket på 1200-tallet. I sagaen er det blant annet beskrevet at hun har med seg grått skinn. Norsk pels var svært ettertraktet ute i Europa. Pelsforede kapper og overkjoler var høyeste mote, både i Norge og Spania.

Vi har valgt å gi Kristin en kappe med heraldisk mønster. Dette passer fint med hennes oppdrag som ambassadør for sin kongsætt, på ferden gjennom Europa. Den røde og gyldne fargen er både inspirert av et av stoffene fra gravfunnet, og fra Norges riksvåpen. Klær med heraldiske motiver var populært hos Kristins svigerfamilie. Kronprins Fernando de la Cerdas kappe, og resten av klærne hans, var i silkebrokade med det heraldiske symbolet for CastillayLeón. Det norske riksvåpenet med den gule løven på rød bunn er kjent fra 1200-tallet, og var Sverreættens tegn. Kong Sverre skal ha hatt gulløve på rød bunn i sitt våpen. Både Kristins bror, kong Håkon unge, som døde kort tid før hun dro til Spania, og Håkon Håkonsen selv, hadde løven som symbol. Dette er riktignok ikke den samme løven som Kristin har fått på kappen sin, da dette er en reproduksjon av et funn fra engelske Edvard 1.

Vi vet ikke med sikkerhet om sarkofagen og tekstilene i dem var Kristin Håkonsdatters siste hvilested. Det er heller ikke sannsynlig at hun ble begravet i de samme klærne som hun reiste fra Norge i fire år tidligere. Uansett gir dette gravfunnet med rike spanske middelaldertekstiler, sett samen med andre samtidige tekstiler, og samtidens avbildninger av adelsfolk, et bilde av hvordan Kristins klesdrakt kan ha sett ut. Håkon Håkonsen sørget trolig for at Kristin ankom Alfonso X sitt hoff i klær som viste at de to kongene var likemenn.

Kilder

  • Coatsworth, E., & Owen-Crocker, G. 2018. Clothing the Past: Surviving Garments from Early Medieval to Early Modern Western Europe. Leiden, The Netherlands: Brill
  • Dahl, Camilla Louise, Vedeler, Marianne og Carratero, Concha Herrero. 2008. Report on the textiles from Burgos cathedral in Patrimonio Nacional, Palacio real, Madrid, Spain. Tekstiler på Middelaldercenteret - rapportserie. Middelaldercenteret.
  • Geijer, Agnes. 1994. Ur textilkonstens historia. Stockholm: Tiden.
  • Halvorsen, Sunniva Wilberg. 2021. Kristin Håkonsdatters drakt. I: Høyt Hevet, Middelalder på Tunsberghus, utstillingskatalog Slottsfjellsmuseet.
  • Halvorsen, Sunniva Wilberg. 2021. Kristinas kamp. Kronikk i Tønsbergs blad 28.8.2021.
  • Heimskringla.no. 2021. Håkon Håkonssens saga, 288-294.
  • Holck, Per. 2021. Prinsesse Kristin Håkonsdatters grav i Covarrubias, Spania er identifiseringen til å stole på? Michael 2021; 18: 11731.
  • Jenssen, Einar. 1980. Prinsesse Kristina : Myte og virkelighet. Utgitt i papirutgave i 1980 som hefte nr. 7 i serien Gamle Tønsberg,utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg.Nettutgave: Tønsberg: Høgskolen i Vestfold.
  • May, Florence Lewis. 1957.Silk Textiles of Spain: Eighth to Fifteenth Century.NY: Hispanic Society of America.
  • Renes, Maria & Fossan, Øyvind: Foto av tekstiler i Covarrubias
  • Maciejowski-bibelen, ca 1250.
  • Libro de los juegos, 1283.
  • Codex Mansesse, ca. 1304.

Powered by Labrador CMS