Neandertalerne var genetisk fjernere fra Homo sapiens, enn det noen sapiens-gruppe er fra noen annen i dag. Likevel: Hvor forskjellige var de, egentlig? spør Tunstad. (Foto: Petr Student / Shutterstock / NTB scanpix)

Hvordan hadde verden vært, dersom det var neandertalerne som overlevde, og vi som døde ut?

KOMMENTAR: Hvorfor var det vi som klarte oss? Var det fordi vi gikk gjennom en «kognitiv revolusjon»? En revolusjon som gjorde vår hjerne helt annerledes enn alle andres hjerner – så til de grader annerledes at spørsmålet over blir enda mer umulig å besvare? spør Erik Tunstad.

Ville neanderthalernes etterkommere skapt den samme fantastiske kunsten som vi har skapt? Ville de utkjempet de samme syke krigene?

Dette får vi aldri vite. For første gang på millioner av år, finnes det nå bare vært én menneskeart på kloden; oss.

«Folk»

Før siste istidsmaksimum var verden befolket med mange ulike typer mennesker. Homo sapiens var på spredning ut av Afrika, og støtte på mye lokalbefolkning. I Europa traff de neandertalere, det samme gjorde de langt inn i Asia. Der, helt øst i Sibir traff de også denisovanerne.

Lenger syd, på øyene i Indonesia, kan de ha truffet de såkalte hobbitene, Homo floresiensis, og hvilke andre «folk» de møtte på sin vei, er det umulig å vite. DNAet vårt viser spor etter flere «spøkelsesarter», altså forfedre vi ikke vet noe om, bortsett fra at vi hadde sex med dem.

Dermed kan vi altså fantasere over hva som hadde skjedd, dersom det var en av disse som overlevde, og ikke oss. Neandertalerne, for eksempel. Spørsmålet blir stilt jevnlig, og følges gjerne opp med kontrafaktiske spekulasjoner; Ville vi da fått kultur? Religion? Ville vi fått landbruk og industri? Hva slags moral hadde vi levd etter? Hadde vi hatt menneskerettigheter? Datamaskiner? Softis? Hadde vi drept, kriget og forurenset?

La du merke til at jeg skrev «vi»? Det svimlende ved tanken er jo at det ikke var «vi», men altså «noen andre» som overlevde. Men så tenkte jeg samtidig at «vi» er «mennesket».

I en liga for seg selv?

Neandertalerne var genetisk fjernere fra Homo sapiens, enn det noen sapiens-gruppe er fra noen annen i dag. Likevel: Hvor forskjellige var de, egentlig? Var alle de ulike mennesketypene del av en stor «menneskehet»? Paleoarkeologien viser at forskjellene ikke var større enn at historien, med neandertalerne bak rattet, kunne ha forløpt etter noen av de samme linjene som vi har valgt å følge. Arkeologene finner spor av de samme teknologiske og sosiale endringer hos neandertalerne, som hos Homo sapiens.

Men, selvfølgelig; tanker fossileres ikke. Så mentalt, kan Homo sapiens likevel ha vært i en liga for seg selv.

En antydning av at de ulike mennesketypene heller ikke var veldig forskjellige, rent mentalt, får vi fra det faktum at alle hadde sex med hverandre. De siste ti årenes genomforskning har avslørt intimkontakt på kryss og tvers av tidligere antatte artsgrenser.

Men så døde altså alle disse andre mennesketypene ut, og vi ble stående igjen alene.

Spørsmålet vi da står igjen med, er hvorfor? Svaret vi som regel får, likner litt på spekulasjonene om hva som hadde skjedd, dersom hvis: Det at Homo sapiens er Last man standing, skyldes at han hadde noe de andre manglet. Hvilket vel er det som gir oss den litt kilne følelsen når vi tenker på en verden styrt av neandertalere. Var de kreative nok? Kunne de bragt menneskeheten dit den er idag? Eller ville vi fremdeles spist mammut og levd i huler?

Skilte lag?

Homo sapiens og neandertalerne skilte lag for mange hundre tusen år siden – det dukker opp stadig nye vrier på denne delen av vår forhistorie, og detaljene kommer til å bli endret igjen – ganske snart.

Den rådende fremstillingen går ut på at neandertalerne og vi ikke egentlig skilte lag, men snarere hver for oss skilte oss ut fra en felles for-art, Homo heidelbergensis, en gang i løpet av de siste en million årene. Neandertalerne utviklet seg fra en gren av Homo heidelbergensis som hadde funnet veien helt inni Europa – og disse Homo heidelbergensis ble til Homo neanderthalensis en gang for cirka 350 000 år siden.

Homo sapiens, på sin side, utviklet seg fra populasjoner av samme Homo heidelbergensis som fremdeles oppholdt seg i Afrika - forskerne finner de første fossilene som de mener er oss i Etiopia, Marokko og Sør-Afrika. De er noe mer enn 300 000 år gamle.

Disse to populasjonene av Homo heidelbergensis, den europeiske og den afrikanske, hadde imidlertid vært isolert fra hverandre ganske lenge før de utviklet seg til disse to nye artene. Homo heidelbergensis dukker opp i europeiske fossiler allerede for mer enn 500 000 år siden, for eksempel i Boxgrove, ikke langt syd for London.

Et kvarter, for en halv million år siden

Funnet i Boxgrove er det nærmeste vi kommer et foto fra fortiden, et stillbilde av noen minutters aktivitet, en gang for en halv million år siden.

Bildet viser en jaktscene. Da forskerne begynte å grave frem detaljene, kunne de se at akkurat her falt hesten, og der satt de seks jegerne i sirkel rundt den, mens de i løpet av minutter produserte de steinredskapene de trengte. Forskerne kunne se «skyggene» av føttene deres – stedene der det ikke falt steinflak. Deretter ble dyret flådd og partert, jegerne beveget seg rundt byttet, produserte nye kniver etter behov. Tidsoppløsningen kan være ned mot 15 minutter – bevart i en halv million år.

Hele slakteprosessen må ha tatt noen timer, og noen av jegerne må ha jobbet med å holde hyenene, ulvene og løvene på avstand. Gnagemerkene viser at disse slapp til, først etterat menneskene forlot scenen.

Det var disse nokså tøffe folkene som til slutt ble neandertalere.

Flere hundre tusen år senere kommer Homo sapiens vandrende inn fra øst, og iløpet av kort tid er neandertalerne historie.

Hvorfor? De fleste som vil forklare dette, leter etter ting Homo sapiens hadde og de andre manglet, og dermed kommer påstander om at vi, i motsetning til de andre, hadde kultur, språk og kunst – vi hadde intelligens og kreativitet - Homo sapiens var rett og slett overlegen.

En «kognintiv revolusjon»

På ett nivå er dette selvinnlysende sant – dersom vi bruker ordet «overlegen» i betydning «suksess». I evolusjonær sammenheng finnes det kun ett kriterium for suksess, nemlig at du overlever. Og det gjorde våre forfedre. Påstanden sier dog ingenting om hvorfor, ingenting om den hjernen vi er så stolte av.

Likevel tar mange av dagens forskere det for gitt at det var nettopp slik det var: Vi var mentalt overlegne.

For å få puslespillet til å gå opp, postulerer de derfor at mennesket, altså Homo sapiens, for sånn cirka 70 000 år siden, gjennomgikk en «kognitiv revolusjon» - en voldsom ominnredning i hjernen, som tilsynelatende med et trylleslag gjorde oss geniale og kreative. På et evolusjonært nanosekund var vi «moderne mennesker», klart bedre enn alle andre mennesketyper. Og dette forklarer alt …

Sånn rent bortsett fra at påstanden ikke er belagt med noe som likner bevis. Og etter hvert som vi ser nærmere etter; ei heller indisier.

Snarere har det de siste årene gått noe som likner et ras av oppdagelser av at det motsatte. Vi har antatt at våre direkte forfedre var først ute med det beste og det meste. Så viser det seg at det kanskje ikke var slik. I hvert fall ikke alltid.

Hvem var smartest?

Nyheter som vi var helt sikre på var våre forfedres verk, var det kanskje ikke allikevel. De første smykker, de første musikkinstrumenter, den første hulekunsten, de første komplekse våpen og redskaper, eller nye sosiale vaner – hva man spiser, hvordan man innreder dagliglivet – studier tyder på at disse dukket opp nokså samtidig, både blant neandertalerne i Europa og Homo sapiens i Afrika.

Noen ganger var sapiens først ute, mens neandertalerne fulgte etter, andre ganger var det omvendt. Og dette skjedde lenge før de – så vidt vi vet i dag - hadde kontakt med hverandre. Og det skjedde ofte lenge før den antatte «kognitive revolusjon» fant sted – lenge før for 70 000 år siden.

Og for øvrig: Det er blitt foreslått at denne revolusjonen skyldtes en mutasjon, en plutselig genetisk endring. Ingen har imidlertid vært i stand til å peke på hvilket gen som muterte oss til suksess. Hvilket ikke bør overraske. Så vidt vitenskapen vet, eksisterer det ikke noe kognitivt gen, ingen enkel mental bryter vi kan slå av og på.

Alt tyder derfor på at menneskets – i betydningen alle mennesketypers – mentale utvikling gikk gradvis, slik evolusjon ofte gjør. Både Homo sapiens og neandertalere beveget seg i den retning det naturlige utvalg førte dem – antagelig fordi de begge var del av en verdensomspennende genpool. Sammenliknet med i dagens globale samfunn, levde de likevel nokså isolert, så forskjeller kan ha oppstått. Hvem som til enhver tid var «smartest» er det dog vanskelig å si. Neandertalerne hadde en minst like stor hjerne som oss.

Så hvor ble det av revolusjon?

De store endringene forskersamfunnet har tillagt en 70 000 år gammel mutasjon, må nødvendigvis ha funnet sted, en eller annen gang. Moderne mennesker er tross alt veldig mye klokere enn sine fjerne forfedre. Men det må ha skjedd over veldig lang tid. Sannsynligvis var de fleste moderne oppgraderingene ferdig installert lenge før Homo sapiens oppsto. Antagelig veldig mye tidligere, og dette betyr at alle typer mennesker, både neandertalere og sapiens fikk med seg i bagasjen, de mentale egenskaper vi har trodd var eksklusivt våre.

Hvis du ikke går med på dette, har jeg fra den svenske språkforskeren Tore Jansons bok Hvordan språkene ble til hentet argumentet som motsier deg:

Ettersom alle mennesker på jorda har fullt utviklede språkevner, sier han, må denne evnen ha vært tilstede hos de som forlot Afrika for cirka 70 000 år siden. Men samme logikk tilsier at språkevnen er enda veldig mye eldre, minst 300 000 år.

300 000 år er nemlig så lenge det er siden to ulike deler av Homo sapiens ble isolert fra hverandre, og forble isolert helt frem til moderne tid; For 300 000 år siden mistet san-menneskene i det sørlige Afrika kontakten med resten av verdens befolkning.

Likevel: San-folk bruker språk på akkurat samme måte som oss, de bruker den samme intuitive grammatiske logikk som vi gjør. Alle brikkene må ha vært på plass, helst i god tid før isolasjonen inntraff.

Ikke underlegne, men annerledes

Forklaringen med den kognitive revolusjon ser altså ut til å fordunste, men vi kan fremdeles hevde at kun Homo sapiens gjennomgikk en gradvis forbedring, mens alle de andre ble stående igjen som lavpannede, gryntende huleboere.

Hvis vi går for den forklaringer, skylder vi å forklare hvorfor Homo sapiens ikke rullet over alle sine rivaler, lenge før den siste istiden kom. Allerede for mer enn 100 000 år siden levde de side om side med neandertalere i Midtøsten – og hvis en av de to «vant» - så var det neandertalerne.

Skal vi holde på en forestilling om den intellektuelt overlegne Homo sapiens, må vi altså enten godta at mange av de påståtte moderne trekk dukket opp veldig tidligere enn antatt, og at «noe annet», fant sted for 70 000 år siden. Eller vi må tenke klassisk evolusjon.

Arter fortrenger hverandre. De konkurrerer om mat og plass. Det kan være bare ørsmå forskjeller mellom dem, men disse er store nok til å gjøre utslag over evolusjonær tid. Verken Homo sapiens eller neandertalerne var åpenbart over- eller underlegne, men de var forskjellige, sikkert også intellektuelt.

Selv om vi ikke kan si at neandertalerne var intellektuelt underlegne – de oppfant som sagt mye av det vi trodde var vårt - så oppførte de seg litt annerledes. De jaktet på et annet vis, de levde i mindre flokker og var opptatt av familieliv, levde i små isolerte familiegrupper. Ingen av disse trekkene er i seg selv «underlegne» - men de kan likevel gi dramatisk annerledes resultat, stilt overfor evolusjonens nådeløse gnag. Og evolusjonen var kanskje ekstra nådeløs i Europa, de siste årene før siste istid?

Resultatet var likevel ikke gitt. Kulden kom som en stålvegg ned fra nord. Naturen herjet vilt, rev og slet, pinte og ødela, før neanderthalerne til slutt måtte bite i gresset. Ikke nødvendigvis fordi de ble drept eller utkonkurrert av Homo sapiens. Sapiens kan ha hatt en finger med, eller kanskje de ikke var involvert i det hele tatt? Kanskje de bare tilfeldigvis overlevde hungersnøden, kulden, klimaskiftene og sykdommene som drepte motparten? Kanskje alt kunne vært helt motsatt?

Poenget er uansett at det faktisk er nettopp Homo sapiens som står igjen alene - ikke nødvendigvis på grunn av sine intellektuelle prestasjoner, men på grunn av evolusjonens kaos.

Powered by Labrador CMS