Det er ikke alltid det hjelper å gå fra en voldelig partner
Standardspørsmålet når det gjelder vold i nære relasjoner er: «Hvorfor går hun ikke?» Men det hjelper ikke nødvendigvis å gå.
Motsatt det mange antar, er det å bryte og gå fra en voldelig partner ikke noen garanti for et liv uten vold. Tvert om vil en del oppleve at volden fortsetter etter bruddet.
Vi har ikke tall for hvor mange dette gjelder i Norge, men en ny svensk omfangstudie fant at 37 prosent av dem som hadde vært utsatt for partnervold rapporterte om fysisk vold eller seksuelle overgrep fra eks-partner etter samlivsbrudd. 14 prosent av dem som hadde barn med voldsutøver opplevde dette i forbindelse med barns samvær med voldsutøveren. I tillegg kommer trusler og ulike former for kontroll.
Det er all grunn til å regne med at en del voldsutsatte i Norge opplever fortsatt vold fra eks-partner.
Andre studier finner at det gjelder en enda større andel. Det er all grunn til å regne med at en del voldsutsatte i Norge også opplever fortsatt vold fra eks-partner. Det at volden fortsetter, er kjent i den internasjonale forskningslitteraturen, og det er også kjent at hjelpeapparat og rettsvesen kan bidra til å videreføre volden.
Fortsettelsesvold
I mine intervjuer med voldsutsatte mødre finner jeg mange eksempler på fortsatt vold etter samlivsbrudd, og flere opplever at de som skulle hjelpe gjør vondt verre. Ettersom dette har fått lite oppmerksomhet i Norge, er det viktig med kunnskap. Men vi trenger også begreper for å forstå og gjenkjenne dette. Det som ikke har noe navn finnes ikke!
Begrepsutvikling er en viktig del av forskningens bidrag til kunnskap og forståelse. I en ny forskningsartikkel lanserer jeg begrepet fortsettelsesvold, og skiller mellom:
- Direkte fortsettelsesvold fra voldsutøver
- Systemfasilitert fortsettelsesvold, der voldsutøveren mobiliserer og bruker hjelpeapparat og rettsvesen, og
- Systemisk fortsettelsesvold hvor hjelpeapparat eller rettsvesen kommer til å påføre den utsatte ytterligere belastninger utfra deres egne systemlogikker.
Direkte fortsettelsesvold
Mødrene forteller om et bredt spekter av vold fra eks-partner etter samlivsbruddet - fra å bli angrepet og skadet, trusler, stalking, både fysisk og digitalt, eller å bli presset til sex i forbindelse med overlevering av barna. Og at voldsutøverne kontrollerte, brukte og manipulerte barna.
Frykt for barnas sikkerhet under samvær var en stor bekymring, og mødrene brukte mye tid og krefter på å hjelpe barna med å bearbeide reaksjoner etter samvær og på å søke hjelp til dem.
Videre var økonomi en viktig måte, der voldsutøver fortsatte å ramme henne og kontrollere henne. Den pågående volden og truslene fra voldsutøver er viktig for å forstå de belastningene de voldsutsatte mødrene sto i, og et viktig bakteppe for det mødrene opplever i møte med hjelpeapparat og rettsvesen.
Når mange opplevde at volden ble videreført etter bruddet, skyldes det også i betydelig grad den manglende eller direkte skadelige responsen de opplevde i hjelpeapparat og rettsvesen.
Systemfasilitert fortsettelsesvold
Flere hadde opplevd at voldsutøveren mobiliserte offentlige instanser og private nettverk og bekjentskaper mot henne idet hun avslørte volden og brøt opp. Voldsutøvere med gode forbindelser til politi eller rettsvesen brukte disse for å få politiet til å henlegge voldssaken. Flere av mødrene ble gjenstand for gjentatte meldinger til barnevernet.
Hvor ble det av beskyttelse og lovarbeid? Det trengs langt mer kraftfulle tiltak for å sikre mødre og barns rett til et liv uten vold.
Andre måtte stadig i retten i nye saker om samvær eller omsorg, mens noen opplevde at voldsutøveren mobiliserte skole, barnehage, nabolag og familie, der han fortalte at hun er psykisk syk og at han kjemper for å redde barna. Det kunne også handle om hjelpernes passivitet og flere ga uttrykk for at familievernet, gjennom å innta en nøytral rolle, godtar og «velsigner» volden.
Systemisk fortsettelsesvold
Mødrene opplevde at hjelpeapparat og rettsvesen videreførte volden og påførte dem ekstra belastninger, også uten at voldsutøver direkte sto bak. Flere sa at volden ble «kodet om» i hjelpeapparat og rettsvesen som en foreldrekonflikt; de ble møtt med mistro, og volden ble ikke gjort relevant når det skulle avtales samvær.
Deres reaksjoner på volden, frykt for voldsutøver og bekymring for barna ble ikke tatt på alvor, men kunne bli brukt mot dem. Flere hadde opplevd å bli stemplet som mentalt ustabil, mistrodd eller beskyldt for å være lite samarbeidsvillige og for foreldrefiendtlighet eller samværssabotasje.
Mødrene opplevde også å bli stilt overfor uforenelige krav. En fikk vite fra barnevernet at hun ikke kunne holde barnet tilbake fra samvær, da det ville gå utover deres vurdering av henne som mor.
- Men hva om det skjer noe med barnet mens det er på samvær?, spurte hun. Ja, da ville hun være ansvarlig for å ha satt barnet i en farlig situasjon. I andre tilfeller var det uklarhet og koordineringsproblemer mellom ulike instanser og lovverk, som der den pågående foreldretvistsaken hindret henne i å få den beskyttelsen hun trengte.
Konsekvenser av fortsettelsesvolden
Fortsettelsesvolden har store konsekvenser. Den viderefører eller forverrer konsekvensene av volden i parforholdet, påvirker helse, økonomi og medborgerskap, og har store konsekvenser for foreldreskapet, og for barna. Endelig er det viktig å minne om at slik vold i verste fall kan ende med partnerdrap, slik vi så grusomt har blitt påminnet de første ukene av 2024.
Og selv om man ikke blir drept har mange mistet livet slik de kjente det. Enkelte av mødrene sier at de har gått helt til grunne: De har mistet barna til voldsutøver, opplever at de er maktesløse og rettsløse og ikke kan beskytte barna, og har blitt alvorlig syke eller uføre.
Flere sier at den volden de opplevde i parforholdet ikke var noen ting i sammenlikning med det de opplevde etter at de gikk ut av forholdet og har både voldsutøver og systemet imot seg. Flere hadde mistet troen på hjelpeapparatet og rettsvesenet. Dette tapet av tillit til samfunnets institusjoner representerer et grunnleggende tap av trygghet i tilværelsen.
Hva bør gjøres?
De voldsutsatte mødrenes erfaringer tyder på det er for svak kompetanse på vold og en manglende forståelse av fortsettelsesvold, med de belatsningene og risikoen som kan ramme voldsutsatte mødre og barn etter samlivsbrudd, i hjelpeinstanser og rettsvesen. Det trengs en betydelig kompetanseheving i profesjonsutdanningene og tjenestene.
Santidig er ikke denne problematikken helt ny, og det finnes allerede noe å ta tak i som kan bidra til forbedringer.
Partnerdrapsutvalget som la frem sin rapport i 2020 har et eget kapittel om vold og samvær, og foreslo to tiltak:
«Det må sikres beskyttelse av voldsutsatt forelder i tilfeller hvor felles barn har samvær med voldsutøvende forelder» og videre at «Det bør utredes om barnelovas regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytte voldsutsatt forelder».
Den nye opptrappingsplanen mot vold og overgrep foreslår imidlertid kun to mye svakere tiltak: At man skal se på GREVIOs kritikk av meklingsordningen og at krisesentrene skal gi veiledning om samvær med barn ved mistanke om vold. Dette er vel og bra, men det er betydelig svakere enn det Partnerdrapsutvalget foreslo.
Hvor ble det av beskyttelse og lovarbeid? Det trengs langt mer kraftfulle tiltak for å sikre mødre og barns rett til et liv uten vold.
