Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Politikk er en skjør affære. Omfavner du noen, skuffer du andre – og det gjelder også brede folkepartier som vil appellere på tvers av samfunnslag. Det har også den nyslåtte statsministeren Keir Starmer fått erfare.

Etter Labours elendige valgnederlag i 2019, det tredje i rekken, flyttet Starmer partiet mot sentrum for å vinne regjeringsmakt. Det lyktes partiet med og vant en oververveldende seier 4. juli, tuftet på argumenter om bedre offentlige tjenester og mer kompetent administrasjon.

Seieren var imidlertid langt grunnere enn det umiddelbart kunne se ut. I antall valgte representanter var Labour riktignok nesten på nivå med Tony Blair, som innledet Labours forrige storhetstid ved valget i 1997. Men bak disse tallene var den faktiske oppslutningen langt mindre overbevisende.

Laveste valgdeltakelse siden 2001

Denne gangen profiterte Labour sterkt på valgsystemet i Storbritannia, basert på simpelt flertall i enmannskretser, populært kalt «First-Past-the-Post».

Labour vant valget med 33,7 prosent oppslutning. Med den laveste valgdeltagelsen siden 2001 svarer det til kun 9,7 millioner avlagte stemmer. Det er tre millioner færre enn hva Labour oppnådde i 2017 under Starmers forgjenger Jeremy Corbyn. Ja, faktisk var også Corbyns andre valgresultat, det såkalte katastrofevalget i 2019, sterkere i antall stemmer for Labour.

De konservatives fall

Likevel sikret partiet seg 63 prosent av de 650 setene i Underhuset. Det bunnet først og fremst i en fullstendig nedsmelting for det konservative partiet, som gikk nær 20 prosentpoeng tilbake fra forrige valg. De konservatives fall åpnet for Labour-seier i et stort antall valgkretser der partiet tidligere var nummer to.

Omveltningen muliggjorde også et brakvalg for Liberaldemokratene. Heller ikke her dreide suksessen seg om vekst i velgerstøtte, men snarere om uttelling: Med 72 seter i Underhuset har partiet for første gang i moderne tid oppnådd en representasjon som matcher støtten blant velgerne. I skyggen står ytre høyrepartiet Reform, som til tross for 14,3 prosent oppslutning ved valget, må nøye seg med 5 valgte representanter.

Labour tjente mer på taktisk stemmegivning enn de har gjort i de foregående valgene. Den sterke motstanden mot de konservative har ført flere velgere i marginale valgkretser over til Labour for å være sikre på å få ut toryene. Der partiet tidligere ved de seneste valgene først og fremst har vunnet valgkretser i storbyene, spredde seirene seg ut langt mer effektivt denne gang.

Uklar kurs for Labour

Den lenge etterlengtede valgseieren har gitt Labour mye oppmerksomhet. Partiet ser ut til å bryte en europeisk trend av høyrepopulistisk fremgang. Mens sosialdemokratene slet over det meste av linjen ved valget til Europaparlamentet i juni, gjorde Labour suksess nå.

Som vi har sett, reiser Starmers nye velgerkoalisjon like mange spørsmål som svar. Partiet favner bredt, men grunt blant britiske velgere, og regjeringen møter en avventende befolkning som ønsker resultater. Statsministeren selv har erklært at han vil styre uten ideologiske føringer. Det gir fleksibilitet, men ingen åpenbar kompasskurs.

Starmer har brukt mye energi på å gjøre partiet regjeringsdyktig, og en vesentlig del har handlet om «avideologisering». I dette åpner et helt konkret spørsmål seg: Hva med alle de på venstresiden som støttet tidligere leder Jeremy Corbyn? Har de en plass i Starmers reformerte parti?

Mangel på alternativer

Det antas ofte at velgere med ideologisk forankring til venstre stemmer Labour uansett. i mangel av et annet, mer radikalt parti, vil velgere som støttet Corbyn i hans år som partileder stemme Labour i mangel av et bedre alternativ. 

Etter dette valget kan Starmers rådgivere ennå hevde at dette holder stikk. Venstresidens velgere stemmer Labour. Det er på høyresiden – med Reformpartiet som utfordrer – at velgergrunnlaget flises opp.

Men bak det store flertallet av seter i Underhuset viser resultatene i mange valgkretser at venstrevridde kandidater som John McDonnell, Olivia Blake, Diane Abbott og Zarah Sultana økte sin oppslutning. 

Politisk sandslott

Corbyn, som ble utestengt av Labour, stilte som uavhengig kandidat i valgkretsen han har representert siden 1983 – Islington North. Corbyn vant denne kretsen med overbevisende margin. Labour-regjeringen vil erfare press fra venstrefløyen i partiet hvis sentrumsorienteringen, spesielt i den økonomiske politikken, blir for stor.

I tillegg bidro mobilisering i muslimske miljøer på grunnlag av Gaza-krigen til at flere sentrale Labour-politikere ble gjenvalgt med et nødskrik. Ingen kan regne med at de uten videre vil gjenvelges neste gang – ei heller at ytre venstre vil sitte stille i båten som tilskuere til regjeringens politikk.

Starmers flertall er dermed et politisk sandslott hvor velgere, også på venstresiden kan falle ned på andre alternativer ved neste korsvei.

Labours store flertall i Underhuset dekker over mange underliggende utfordringer. Enda flere velgere ville antagelig stemt på mindre partier hvis valgsystemet hadde vært annerledes. Og flere ville stemt.

Det britiske valget, løftet frem som en stor suksess for venstresiden, gir en etterlengtet retur til regjeringmakt etter 14 års venting. Men i euforien ligger både politiske utfordringer og en systemutfordring der mange er misfornøyde og mange stemmer ikke blir representert. Starmer erkjente dagen etter valgseieren å ha et stort arbeid foran seg. I det er det lett å gi ham rett.

Les også:

Faller USAs imperium?

Frankrike er i oppløsning